Hvordan Beckenbauer ble hjernen, innvollene og visjonen til Bayern München

Det er torsdag 22. mai 2008, i de små timer, i VIP-området på Moskvas Luzhniki stadion, kort tid etter at Manchester United vant UEFA Champions League på straffer. Jeg står med det nyeste eksemplaret avMesterebladet i hånden min, mens jeg prøvde å samle mot til å spørre Franz Beckenbauer, som er dypt oppslukt av en samtale ved et bord i nærheten, om å signere forsiden.

Etter noen minutter blir det en pause, og jeg benytter anledningen til å beklage avbruddet og ber om Beckenbauers signatur. «Selvfølgelig», nikker han og tar nådig imot den utstilte pennen og bladet. Mens han signerer, spør jeg ham hva han syntes om kampen. Han tar en pause og klyper deretter luften med høyre hånd for å formidle den knappe seiersmarginen til United.

På den tiden virket gesten bare som et fantastisk konsist stykke kommentatorkunst. Senere innså jeg at Beckenbauer hadde tilbrakt store deler av karrieren sin i disse marginene.

Et linjedommerflagg hadde bidratt til å knuse håpet hans om å vinne VM på Wembley i 1966. Fire år senere, selv om han forble på banen med den forstuede armen i en slynge, tapte Vest-Tyskland likevel tidenes beste VM-semifinale, med ett oddetall på sju mål, mot Italia.

Det kunne aldri skjedd i dag, men det berømte bildet av ham med armen festet over brystet – han hadde brukket kragebenet – er et ikonisk bevis på at det med Beckenbauer var guts bak elegansen.

Selv i 1974, året han vant europacupen og verdenscupen, var Beckenbauers suksesser neppe rutinepregede. Mot Atletico Madrid var Bayern ett minutt fra tap før Georg Schwarzenbeck utlignet – og la opp til en omkamp som Roten vant 4-0.

I VM-finalen var Beckenbauers lag knapt med i kampen i 20 minutter da Johan Neeskens' straffe ga de strålende Oranje ledelsen. Litt mer klinisk fokus fra nederlenderne kunne ha forseglet resultatet før Paul Breitner utlignet fra straffemerket i det 25. minutt. Selv som manager skyldtes hans VM-triumf i 1990 mye Englands udugelighet fra straffemerket i Torino.

Skjebnens omskiftelighet har satt mange fotballspillere i ubalanse eller gjort dem bittere, men i møte med Kiplings to bedragere av triumf og katastrofe, er Beckenbauers elegante sinnsro fortsatt bemerkelsesverdig. Selv Brian Clough ble rørt til å si om ham: «Jeg så en gang Franz Beckenbauer gå inn på en restaurant, og han gjorde det på samme måte som han spilte fotball: med klasse og autoritet.»

En måte å se på fotballhistorien er som en kontinuerlig, uløselig kamp om autoritet og innflytelse mellom spillere og trenere. Siden 1930-tallet har trenere alltid hatt overtaket, men Beckenbauer er en av få fotballspillere som virkelig har forandret måten spillet spilles på.

Selv om han aldri egentlig satte pris på livet i dugout-en – han gikk med på å trene Vest-Tyskland, Marseille og Bayern delvis fordi han følte seg tvunget til å hjelpe institusjoner han brydde seg om – viste han seg raskt å være en skarp trener på banen.

I 1967 vant Bayern sitt første europeiske trofé, Cupvinnercupen. Roten var definitivt i fremgang – da Bundesliga ble dannet i 1963, hadde de vært for ubetydelige til å bli invitert til å bli med – men Beckenbauer så at det var behov for et stort skifte. Under sin visjonære trener Zlatko Cajkovski var Bayern litt for lendige. Hvis de skulle vinne Bundesliga – og ha en sjanse til å vinne europacupen – måtte de bli mer effektive.

Det kom ikke til å skje under jugoslaveren, som forlot klubben et år senere. Mellom 1974 og 1976 ble Bayern det tredje laget som vant tre europacuper på rad. Selv om Rotens tredobbelte seier ble oppnådd under ledelse av Dettmar Cramer og Udo Lattek, kan man argumentere for at Beckenbauer, som dirigerte spillet som sweeper, var den sanne arkitekten bak den gullalderen.

Beckenbauer var så innflytelsesrik som libero at tysk fotball forble taktisk i hans legendes fange lenge etter at han la opp skoene i 1983. Selv i 1996, da Tyskland ble europamestere, var deres mest innflytelsesrike spiller sweeper Matthias Sammer. Ikke før Rudi Voller tok over, etter et katastrofalt EM i 2000, begikk Mannschaft endelig taktisk kjetteri – i tyske termer – og forlot sweeper-spillet.

Som ung spiller var Beckenbauer en kresen tilhenger av Giacinto Facchetti, uten tvil den beste offensive backen i verden på 1960-tallet. Som Brian Glanville bemerket i sinVergenekrolog for det italienske idolet: «Da han så Facchettis spektakulære angrep fra venstrebacken og hans tordnende skudd med høyrefoten, spurte Beckenbauer seg selv hvorfor han, som libero og sweeper, ikke burde angripe fra en mer sentral rolle. Det gjorde han, og totalfotballen ble født i Bayern München.»

Glanvilles siste poeng er kontroversielt. Beckenbauer har aldri kommet med så storslåtte påstander på egne vegne. Likevel, som en som hadde tenkt mye på spillet, hadde han sitt eget spennende syn på totalfotball, og sa en gang: «Det skyldtes mer overraskelsesmomentet enn noen magisk formel. Nederlenderne slapp unna med det så lenge fordi motstanderen aldri klarte å finne ut hvilke taktikker de møtte. Det fantes ingen taktikker i det hele tatt, bare strålende spillere med ballen.»

Med andre ord, i den tilbakevendende krangelen om trenernes og spillernes respektive innflytelse i utviklingen av spillet, er Beckenbauer overbevist om at, til tross for hva historiens fotballhipsterskole antyder, skyldte den totale fotballen Johan Cruyff mye mer enn Rinus Michels.

Osvaldo Ardiles sa at Tysklands største nålevende fotballspiller var en leder som spilte utsøkt fotball. Beckenbauers glansdager er en berusende påminnelse om en tid da trenere ikke bare var diktatoriske mikromanagere, og spillere også kunne være ledere.

Ikke at stilen hans overbeviste alle. I løpet av to perioder hos New York Cosmos var spillet hans for intellektuelt for en av lederne som klaget til en undersåtte: «Si til tullingen at han skal komme seg opp i forsvaret – vi betaler ikke en million for at en fyr skal henge rundt i forsvaret.»

Til slutt vil vi anbefale fotballrelaterte produkter fra vårt firma.